Essay av Morten Ståle Nilsen

«Maskulinitet i krise»-diskursen er i krise.

Stemmer som ble utdannet via krakilske YouTube-videoer lager endeløst lange podkaster der mannsrollen dissekeres, og selv-optimalisering, proteiner og kryptovaluta diskuteres. Det er veldig viktig, kan vi komme i skade for å lære, å tjene mye penger, og å kunne knyte en slipsknute for å kunne presentere et overbevisende ansikt til verden, heri opptatt det annet kjønn: Se, jeg har kontroll.

Stein Torleif Bjella, den viktigste norske visekunstneren på denne siden av 1970-tallets norske visebølge (den som talte notabiliteter som Ole Paus og Lillebjørn Nilsen, med mange flere), får ofte – egentlig alltid – høre at han skriver om menn, fra perspektivet til en mann.

Ja, dessuten om bygde- og småby-menn, folk som ikke nødvendigvis har gått på universitetet, menn som oppfattes som fåmælte og tause, og dermed liksom per definisjon kan mistenkes for å være ute av kontakt med følelseslivene sine.

Dette siste er en feiloppfatning. Mennene i Stein Torleif Bjellas sanger er intimt fortrolige med følelsene sine, både de oppbyggelige og de destruktive. De er ikke alltid i stand til å agere på sine beste instinkter. De kan være veldig selvkritiske – noen skikkelige selvpiskere. Men de er tenkere. De har tid til å tenke.

Bjellas åttende studioalbum, litt ettersom hvordan man teller, hadde en stund arbeidstittelen «Lengsel lengsel». Den måtte til slutt vike for det mer poetiske «Velkomen skodde». Lengsel er uansett en nøkkel til historiene og menneskene den presenterer oss for. Slik denne, den mest higende av følelser, har vært i så mye Bjella har foretatt seg.

Det er for øvrig ganske mye etter hvert. Mangstsysleren fra Ål har gitt ut diktsamling («Jordsjukantologien», 2017) og roman («Fiskehuset», 2022). Sangkarakterene hans er blitt teater («Kan nokon gripe inn», 2017), og han skrev musikken til oppsettingen av Lars Myttings sakprosabok «Heil ved» ved Det norske teatret (2023). Skuespiller er han også blitt – med en overbevisende innsats i Erik Poppes «Quislings siste dager» øverst på Internet Movie DataBase-CVen (det kan være mer i vente der dette kom fra).

Siden det forrige albumet han ga ut, «Nysetmåne» (2023), har han dessuten deltatt i TV 2-programmet «Hver gang vi møtes» i 2025. Og med det, kan det virke som, truffet en demografi som nok var oppmerksom på ham fra før, men nå fikk muligheten til å bli skikkelig kjent med ham.

Deltakelsen resulterte i en strøm omfavnelser, noen av dem ganske så høystemte, som en sindig herre fra Øvre Ål nok fant flatterende – og kanskje litt klamme.

VG-kommentatoren Hans Petter Sjølie skrev en kronikk, med tittel «Den barske, sårbare mannen», om hvordan Bjella var et maskulint ideal som Norge trenger:
«Hans smålåtne, men høyst tilstedeværende fremtoning smitter gjennom TV-skjermen. Han er karismatisk liksom uten å være klar over det selv […] Han synger med skakk autoritet, og tilnærmer seg sangene han fremfører på en måte som vitner om en dyd som ikke akkurat dominerer for tiden: Ydmykhet».

I Nadina Bouhlou og Helena Brodtkorbs podkast «Dannet uten piano» ble trubaduren utnevnt til en «sexual Jesus». En høythengende tittel som innebærer at en mann både er en alfa og har stor omsorgsevne, at han kan snekre og spille vakkert på akustisk gitar. Og at han har utstråling.

«Jeg så noen klipp i sosiale medier fra ‘Hver gang vi møtes’», innledet Bouhlou. Brodtkorb mente å ha registrert at en av de kvinnelige deltakerne – vi skal ikke nevne navnet – ble «mo i knærne». «Ja, det var sexual Jesus med motorsag på vei inn i skogen og …». Tommel opp derfra, med andre ord.

Før vi skriver noen ord om Bjellas nye musikk, og før vi gjør artisten forferdelig forlegen, er det verdt å nevne at menneskene i sangene hans ofte bærer sine lengslene og nederlagene med verdighet og styrke, de også. Et par av dem har endt opp som bygdeoriginaler, sant nok, eller har isolert seg. Noen føler at de er i ferd med å drukne i livet generelt og samlivet spesielt, og ønsker skodden velkommen, som et pledd fra livets uunngåelige stormer.

Men de fleste er redelige mennesker. Stadig med et håp i hjertet: Møt meg i kveld på Sundreberget. Og om Bjella som regel skriver fra et mannsperspektiv – vel, så følger det av seg selv at kvinner kan gjenkjenne sine menn i sangene. Lengsel er dessuten en universell og helt kjønnsnøytral størrelse. Den hjemsøker oss alle, i by og i bygd.

Musikken, ja! Den er det meningen av du skal høre på selv. Men ingen tvil om at Bjella har utviklet seg ganske mye på de 17 årene som er gått siden den intense solodebuten «Heidersmenn».

Det er flere ting som har skilt Bjella ut fra hurven av norske visesangere. Én er humoren, som kan være av de bitre typen. Men uomtvistelig morsom likevel.

En annen er evnen hans til å skrive melodier som oppleves som elegante – ja, yndige. Stein Torleif Bjellas sanger har noen ganger et nesten sydlansk eller latinamerikansk preg – eller «south of the border» eller karibisk, som han selv sier.

I så måte slekter han kanskje vel så mye på vårt broderfolks største visesangere – Bellman, Vreeswijk – som på sine norske kolleger. Svensk visekunst har vært mer sanselig og erotisk enn den norske. Og Bjella er ikke redd for å ta en tango.

I 2026 er denne varmblodigheten en integrert del av lydbildet hans. Det regjerer en innfallsrikdom, en åpen-for-ideer innstilling i arrangementene, som sikkert har noe med det mangeårige samarbeidet hans med multi-instrumentalisten og strengemesteren Geir Sundstøl å gjøre også. Bjella spiller inn sine plater i Sundstøls profesjonelle «hjemmestudio» Studio Intim i Oslo nå om dagen. Der høres det ut som de har tid og anledning og instrumenter nok til å leke.

Den fortrolige stemningen – følelsen av at Bjellas karakterer liksom letter sine hjerter rett inn i øret ditt – er fremdeles artistens fremste kjennetegn. Den ligger innbakt i artistens stemme og måten han bruker den på. Men i musikken står dørene på vidt gap.

Sangene på «Velkommen skodde» fremføres av noen av Norges fremste musikere, på en lang rekke mer eller mindre eksotiske instrumenter: Erland Dahlen og Kenneth Kapstad på trommer og perkusjon. Eirik Øien på bass. David Wallumrød på orgel, clavinet og ARP-synth. Kristin Skaare på piano, trekkspill og vokal. Samt Sundstøl på det meste (mandolin, national steelgitar, Moog-synthesizer, pedal steel, omnichord, bass, munnspill, dobro, nylonstrenggitar og god, gammeldags elektrisk gitar).

Aldri før har artisten benyttet seg av så mange kvinnestemmer for å sette farge på et album. Astrid Smeplass, Karin Okkenhaug, Runa Cecilie Waterloo Hovstein, Beate Bjella og Bergljot Bjella korer. For ikke å glemme Åls egne Kvedarkvintetten: to blad Risdal Liahagen – Silje og Tonje – på sang, og tre blad Myhr – Stina, Margit og Helga – på sang, langeleik og hardingfele (på «Tilbake til byen»). Bidrar gjør også Steinar Albrigtsen, som Bjella berømmer for sin varme stemme.

Sist, men ikke minst, har Bjella fått god hjelp fra internasjonale størrelser. Marc Ribot, avantgarde-gitaristen som vel er mest kjent for sitt samarbeid med Tom Waits, smykker flere sanger med alt fra elektrisk gitar til sitar, cubansk tres, charango, lapsteel og althorn (!).

Og jammen har ikke Daniel Lanois, den fransk-canadiske artisten og produsenten bak noen av U2, Bob Dylan, Emmylou Harris, Robbie Robertson, Willie Nelson, The Neville Brothers og Peter Gabriels beste og mest suksessrike plater, fattet interesse for nordmannen.

Sangen «Skodde» ble sendt til Toronto, Canada i håp om at Lanois kunne bidra med et pålegg eller to på innspillingen. Det endte med at han ba om tillatelse til å «bygge om» hele låten, drømme opp en ny versjon fra bunnen av.

Og hvem var Bjella og Sundstøl til å takke nei til det? I januar i år, med «Velkommen skodde» klappet og klar, dro begge over til Canada for å møte legenden. Hva som skjedde der vil vi få høre mer om i tiden som kommer.

I mellomtiden skal vi høre på «Velkommen skodde». Et album som føles som, for å si det med et av artistens egne uttrykk, en vennlig neve.

Morten Ståle Nilsen